fredag 2. desember 2011

Fantastisk litteratur - ikke fullt så fantastisk?

Fantastisk litteratur kan beskrives som litteratur med innslag av fantasiverdener, overnaturlige egenskaper osv. Slik litteratur kan stimulere barns fantasi på den måten at de får fri fra hverdagen og kan la tankene vandre av gårde. I tillegg tar ofte fantastisk litteratur for seg dagsaktuelle konflikter o.l. som det tas oppgjør med i fantasiverdenen. Dette gjør at barn lettere kan distansere seg fra konfliktene og allikevel forstå dem.

Personlig har jeg aldri vært spesielt begeistret for fantastisk litteratur, spesielt ikke bøker som Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre osv. Jeg har intet fornuftig svar på hvorfor jeg ikke liker den slags bøker, men det kan nok sees i sammenheng med at jeg ikke er spesielt glad i science fiction heller. Men så kom bomben! Tror du ikke Pippi Langstrømpe, Mummitrollet, Lillebror og  Knerten og Karlsson på taket regnes som fantastisk litteratur!? Det var noe jeg ikke hadde tenkt over, og jaggu møtte jeg meg selv i døra. Jeg likte jo fantastisk litteratur allikevel!

Den fantastiske litteraturen er viktig for barns utfoldelse. I tillegg gir det avbrekk i hverdagen, noe som er hensiktsmessig for den psykiske velværen. Fantastisk litteratur er interessant å jobbe med i skolen da litteraturen ofte innehar mange ulike betraktninger, og ikke minst har leserne ulike oppfatninger av hva tematikken egentlig er. Dersom det arbeides med på riktig måte, kan fantastisk litteratur gi uante virkninger i positiv forstand.

Epistel om sakprosa i skolen


Kjære lesere, dagens samfunn byr på en rekke muligheter for arbeid med sakprosa i skolen. Ikke bare må elevene lese slike tekster, de skal også produsere den slags på egenhånd. Man skal ikke være fantasifull, ei heller skal man benytte seg av usikre kilder. Dette byr selvfølelig på utfordringer. Hvordan kan læreren legge til rette for at elevene skal bli gode sakprosaforfattere? Jo, læreren må lage en rekke sakprosatekster til glede og inspirasjon for elevene. Først når elevene gleder seg over skoletilværelsen, kan man stille krav til dem. Når krav stilles trengs kunnskaper. Sakprosa kan bidra til elevenes økte kunnskaper.

Jeg tenker at sakprosa er viktig av den grunn at det er den delen av skrivingen man har mest bruk for senere i livet. For all del, misforstå meg rett, det er ikke slik at jeg forakter skjønnlitteratur. Tvert imot er jeg glad i skjønnlitteraturen. Som dikter må jeg nesten være det. Allikevel må vi ta i betraktning at man ikke for eksempel søker på jobb med et eventyr. Nei, sakprosaen er viktig for mennesket, og mennesket er viktig for sakprosaen. For hva er vel enklere å lage sakprosa om enn selve mennesket og dets tilværelse på kloden?

Sakprosa er viktig, ikke bare som tema i skolen, men også i det senere liv. Sakprosaen omgir oss til enhver tid, og vi må også utforme mye sakprosa i det yrkesaktive liv. Elever med god beherskelse av sakprosa vil være godt rustet for det senere liv. Kjære lesere, man må aldri glemme viktigheten av god skrivekunst også i saktekster.

Vurdering i skolen


 Vurdering er noe vi lærere jobber, diskuterer og til tider sliter mye med. Ikke bare skal vi sette halvårskarakter og standpunktkarakterer, men vi skal også gjøre underveisvurderinger og veilede elevene våre til bedre resultater. Når vi snakker om vurdering, snakker vi ofte om de to formene formativ og summativ vurdering. Enkelt sagt er formativ vurdering underveisvurdering med mer vekt på å veilede elevene, altså vurdering FOR læring, mens summativ vurdering ofte er omtalt som sluttvurdering, selv om det ikke er helt korrekt (men det kommer jeg tilbake til), og omtales som vurdering AV læring.

Når vi lærere synes vurdering er vanskelig, ja, da kan man vel tenke seg hvordan elevene opplever det? Ikke bare skal de ta inn ufattelige mengder med ukjent informasjon, de skal jammen meg bli vurdert i det også!

Etter vurderingsøktene har jeg fått økt kunnskap om spesielt forskjellen på summativ og formativ vurdering, i tillegg til at jeg har gjort meg opp en mening om hvilken av de to vurderingsformene som er mest hensiktsmessig med tanke på elevenes progresjon. Jeg tør påstå at formativ vurdering er mest utviklende for eleven. God veiledning hjelper eleven til å øke sin forståelse og kompetanse innen de ulike fagene. Dersom eleven kun mottar en tallkarakter vil det være vanskelig å forstå hva som var bra, hva som manglet og så videre. Erfaringsmessig kan jeg også si at formativ vurdering styrker relasjonen mellom eleven og læreren, noe som i aller høyeste grad er en forutsetning for vellykket læring.

Som jeg nevnte innledningsvis, så er ikke det ikke helt korrekt å kalle summativ vurdering for sluttvurdering. Hvorfor, undrer du kanskje nå? Jo, det skal jeg fortelle deg. Summativ vurdering kan like gjerne brukes som avslutning på et tema, eller for å sette halvårskarakterer. Vurdering er en essensiell del av skolehverdagen, og det er derfor viktig at læreren bedriver god vurderingspraksis. Det vil føre til god læring for både lærer og elev.

Kvifor bør du bli lærar? Retorikken i skulen


Kvifor bør du bli lærar?

Vi trenger lærarar. Vi trenger deg! Nå har DU moglegheita til å bli lærar. Kan du tenkje deg noko betre yrke? Lærarane har som vi alle veit ekstremt korte arbeidsdagar. I tillegg finnes det ikkje noko anna yrke med dei same gode ferieordningane. Ja, for kva for anna yrke har ein så mykje ferie at ein lengtar tilbake til arbeid igjen?

Skulevesenet kan tilby deg særs snille elever. Faktisk så snille at du kan rekne med å bli overaust med velbretta papirfly, gledestilstander kor elevane rasar rundt i klasserommet for å hylle deg som lærar også har vi foreldra da. Desse kjære elevprodusentane våre som alltid spel på lag med oss lærarar. Ikkje berre spel dei på lag, men dei er også alltid villige til å sjå realiteten rundt ungane deira.

Læraryrket er den stillingen med mest innflytelse på samfunnet. Som lærar får du moglegheita til å forme dei framtidige maktpersonane i samfunnet vårt. Vi må heller ikkje gløyme at du i tillegg har fri tilgang på kaffi. Ja, faktisk så fri tilgang at du kan rette stilar 6 døgn i strekk! Også er det lønningane da. Dei skyhøge lønningane. Ja, dei er faktisk så skyhøge at du som nyutdanna kan spandere i overkant av 200 000 Bugg med colasmak på deg sjølv i året. Det er det ikkje mange andre yrker som kan. Bli lærer, bli det nå!


Retorikk er for mange knytt til det munnlege. For meg vart det da nyttig og få repetert det faktum at retorikken kan vel så gjerne nyttast innan skriftleg arbeid. Spesielt kåserisjangeren nyttar seg av retorikkens verkemiddel.

Eg tenkjer at retorikk er ein særs viktig del av den norske skulen. Ikkje berre skal elevane lære noko om det, men eg tenkjer at læraren bør nytte seg av retoriske grep når han underviser. Ved å gjere dette vil elevane lettare forstå dette med retorikk. I tillegg må vi ikkje gløyme det faktum at ein kan få stort høve for retorikken seinare i livet. Dette må ein gjere elevane sine bevisste på. Retorikk er morosamt å arbeide med, og læraren har fleire moglegheiter for å gjere retorikkundervisninga morosam for elevane. Blant anna kan ein lese kåseri med stor innleving, ein kan lage retoriske skodespel eller ein kan laga talar og appellar. Det er også viktig å gjere elevane obs på at  dei kan nytte seg av retorikk ved ein munnleg eksamen. Ved rett bruk at retorikk, kan ein fort prestere enda betre.

onsdag 30. november 2011

Eg vandrar i etnolektar, språk og morosame betraktningar av kvardagen! "Vi vandrar saman" som han Olav Stedje syng...


“Ja man! What’s up me breda? Put I up on the ting dat make the noise, breda. Chill man, breda ain’t no blood clot!” (Tilnærma direkte sitat ifrå ein jamaicanar eg vart så heldig å kome i prat med i København)

Språk og etnolekter. For eit fantastisk spennande emne! Personlig er eg litt over middels interessert i språk, som ein gammal tysklærar og nåverande norsklærer jo bør vere, kan eg ikkje anna enn å klappe i henda, synge og le, svinge meg i kretsen og neie og bukke for denne førelesninga. Eg lærte MYKJE nytt som bl.a. at mytteriet på Bounty førte til nye språk! FOR ein ting å kunne fortelje til elevane sine. Eg kan helt ærlig si at eg gleder meg til å jobbe med språk i mitt drømmeyrke. Ja, du gjetta riktig, drømmeyrket mitt er læraryrket!

Noko av det som var nytt for meg, var fenomenet pidgin-språk. Dette hadde eg ikkje hørt om tidligare, men du verden så forklarande, interessant og nyttig det var for meg å lære noko om det! Pidgin-språk er altså ”sølvlagde” språk tilhørande etniske grupper. Med andre ord er språket for reine fruktcocktailen å rekne. Ja, det kan nærmast virke som pidgin-brukerne, spesielt jamaicanarar, som kanskje er meir kreolske enn ”pidginske”, har tenkt slik: ”vi tar ein dæsj engelsk, ein dæsj stammespråk, ein klype med fransk og topper det heile med ei karibisk tone”. Det å forstå dette språket byr sjølvsagt på utfordringar. Ikkje berre er det eit herleg sammensurium av ymse språk, men det nyttast med så stor sjølvfølgje at ein nærmast skulle tru at det var ein sjølvfølgje at heile verda talte det. Då er det godt å vite at det ikkje er å regne som reelt språk, og dermed ikkje er berekna som umiddelbart forståelig for hvermansen.

Som dykk kanskje har forstått, så handlar altså dette innlegget spesielt om jamaicansk. Kvifor i alle dagar har han som norsklærar, og nynorskforkjempar valt å skrive om jamaicansk undrar du deg kanskje no? Eg er i tillegg til å vere lærar, musikar. Og ikkje minst jobbar eg som musikklærar. Ein av mine absolutte favorittsjangrar er reggae. Og trur du ikkje jamaicansk er den språkforma som er mest nytta i reggae! Så fantastisk moro, og ikkje minst interessant! Innleiingssetninga mi er eit typisk døme på jamaicansk språk. Det vil seie, talespråk, ikkje skriftspråk. Skriftspråket er, som i alle andre land, langt meir prega av faste rammer og regler. Likevel er det altså talespråk eg bit meg merke i! eg meiner, det er jo tross alt talespråket eg høyrar når eg lyttar til storheitar som Bob Marley, Jah Mason, Bunny Livingston og ikkje minst sonen til Bob Marley, Damian Marley.  For meg er det artig å inneha forståing om språket deira. Det gir meg ein djupare forståing av kulturen deira. I tillegg har jamaicansk innslag av irsk språk! Nemnte eg at eg er stor tilhengar av Irland og det irske språket? Tenk deg noko så fantastisk! Her har me altså to land på kvar si side av det gedigne Atlanterhavet, og trur du ikkje dei har likskapstrekk med kvarandre (http://en.wikipedia.org/wiki/Jamaican_Patois#Vocabulary)!? Språk er fantastisk, er dykk ikkje einig?

Vi må heller ikkje gløyme at vi har etnolekter i Noreg også. Fenomenet ”kebab-norsk” har oppstått som eit omgrep om ein type tale som nyttas av innvandrarungdom, spesielt i Oslo-området (http://no.wikipedia.org/wiki/Kebabnorsk).  Setningar som ”Walla brur, skjekk den schpaa kæba der a! Hu er schmø ass” (sitat frå ein eg gjekk i klasse med i 2005). Ein kan sjå fleir likskapstrekk mellom kebab-norsk og til dømes jamaicansk. Hovudtrekka er at dei begge nyttar seg av moglegheita til å låne ord av majoritetsspråka for å danne sitt eige språk, då helst i kombinasjon med eit språk tilhøyrande den etniske tilhøyra deira.

Som lærar synast eg det er særs spennande og morosamt med språk, og ikkje minst vårt eige språk. Det gjer oss så mange moglegheiter at ein blir varm om hjartet og mjuk til beinet. Eg har ikkje meir å si, anna enn; FOR eit fantastisk yrke vi har!

søndag 20. november 2011

Banebrytende hendelse!

Ja, kjære lesere, jeg poster nå et blogginnlegg helt frivillig. Tro det eller ei! Det blir dog et kort innlegg. Jeg poster dette innlegget fordi jeg synes det er viktig at våre forelesere får tilbakemelding på det vi er fornøyd med også. Vi er meget flinke til å komme med negativ kritikk, men altfor dårlige til å rose gode opplegg. Fredagens økt med nynorskdidaktikk var en gledelig opplevelse, og helt i tråd med hva jeg som tillitsvalgt opplever at studentene ønsker å lære. Det er nettopp slike aktiviteter/verktøy som hjelper oss til å utvikler mer givende undervisning til våre elever. Vil også legge til et stort pluss for at vi fikk muligheten til å benytte oss av godt, gammelt riksmaal. En god økt som gav oss stort utbytte!

Bjørn Sortland - felles gruppeinlegg (forfattet i fellesskap av arbeidsgruppa)

Poster nå et nytt blogginnlegg. Denne gang på moderne skriftspråk, ikke dansk-norsk riksmaal. Dette innlegget handler om Bjørn Sortlands forfatterskap, og er forfattet i fellesskap i arbeidsgruppa. Derfor finnes denne teksten også hos de andre medlemmene på min arbeidsgruppe.

Bjørn Sortland: 10 ting eg trur eg har tenkt på når det gjeld å skriva for ungar og unge


Arbeidsgruppa har lest og kommentert hva Bjørn Sortland tenker rundt det å skrive for unge. Våre kommentarer er markert i kursiv.


Eg har hittil skrive mest for ungar og ungdom. Eg får ofte spørsmål om dette, sjølv om eg eigentleg ikkje ser så mange forskjellar på å skriva for vaksne og unge. Eg høyrer likevel etter når sterke forfattarar som Jon Fosse problematiserer det å skriva barnelitteratur, særleg fordi han skriv gode barnebøker sjølv. No finn eg ikkje plass til å gå inn på det han eller andre seier om kunstens autonomi osv., men eg vil ha nemnt at det nok er forskjellar, og at eg på ein eller anna måte underbevisst sikkert tar stilling til desse. Eg skriv likevel dei bøkene eg skriv fordi eg har lyst til å skriva akkurat dei. Har eg skrivelyst, så er det det beste teiknet på at eg skriv slik eg skal. Og eg kjenner meg ikkje hemma som forfattar av å skriva for ungar. Gode barne- og ungdomsbokforfattarar som til dømes Astrid Lindgren, Erlend Loe, Rune Belsvik, Annika Thor, Fam Ekman, Mark Twain, Stein Erik Lunde, Roald Dahl, Gunnar Ardelius eller C.S. Lewis inspirerer meg. Lista er lang. Men eg får sjølvsagt like mykje skriveglød av å lesa Ian McEwan, Bibelen, Cormac McCarthy, Jon Fosse, Amos Oz, Marguerite Duras, Graham Greene, J.M. Coetzee. Og kor skal eigentleg Antoine de Saint-Exupéry plasserast? Kort og godt: Det er den sterke litteraturen som gjeld.
Her er ting som eg sjølv av og til har tenkt på når det gjeld skrivinga mi, sjølv om dei ikkje er reglar eller noko, dei ligg der berre ein stad på harddisken. Dei kjem litt hulter til bulter, og eg kunne heilt sikkert ha sagt det annleis. I morgon er eg sikkert ueinig med meg sjølv. Desse listene skriv eg sannsynlegvis berre for å gi ein illusjon av struktur. Men altså:
1. Eg har trong for å skriva ganske forskjellige bøker, og har også forskjellige slags lesarar. Eg har òg trong til å slå fast noko sjølvsagt: Ungar er like forskjellige som vaksne, det finst ikkje ein type litteratur som absolutt alle ungar liker, det er ikkje bestemte «tøyseord», «glade fargar» eller «skumle lydar» som slår an hos alle. Ungar er ikkje forskjellige «målgrupper», men sjølvstendige individ. Men det må seiast: Som vaksne følgjer dei òg ofte den jamne straumen.
Sortland har et godt poeng her. Alle lesere er forskjellige. Barn som vokser. Derfor når han så mange med sin litteratur. Vi tror hans bevissthet på dette gjør han så selgende.

2. Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom – om det så berre er ei innleiing i ei peikebok (det vert rett nok sjeldan skrive slike innleiingar). Noko anna er respektlaust overfor lesaren. Mesteparten av tida mi går med til å om igjen og om igjen jobba meg gjennom teksten. Og om igjen ein gong til. Sjølvsagt synest eg aldri at det blir godt nok, men på eitt eller anna tidspunkt må ein berre seia at boka er ferdig og få ho ut. Seier nokon at eg slurvar med språket, må eg gå i skammekroken og tenkja meg om ei god stund.
 Den språklige bevisstheten hans gjør at boka appellerer til både unge voksne og yngre mennesker som barn og ungdom. Han undervurderer ikke leserne sine, noe som gjør bøkene “mer seriøse”. Vi synes dette gjør litteraturen hans god.
3. Det finst som oftast nokre ungar/unge i bøkene mine som unge lesarar reint aldersmessig kan identifisera seg med. Det er ein slags regel, trur eg.
 Sortland er målrettet mot de leserne han regner med leser de gitte bøkene. Det er fint. Da blir leseren tatt på alvor og identifiserer seg i større grad med boka.
4. Sjølv om det ikkje betyr at eg alltid prøver å halda lesarane på pinebenken, så er eg opptatt av at bøkene mine skal vera spennande. Det er ikkje heilt lett for meg å forklara nøyaktig kva spennande er, men eg kjenner det i kroppen når det er der, det skal alltid vera eit draiv i teksten som gjer at lesaren berre må lesa litt til. Det gjeld jo alle bøker. (Eg liker ikkje ein gong ordet spennande, berre så det er sagt.)
 Nerven i bøker er viktig for å holde på leseren. Det trenger ikke være ren spenning, men en viss nerve og sammenheng i boka er viktig for lesegleden og motivasjon for videre lesing.

5. Typiske serie-/sjangerbøker skal ikkje undervurderast, i dag er det mange nyansar. 
For veldig mange forfattarar vart typiske sjangerbøker inngangsbilletten til litteraturen. Eg las sjølv mange bøker med herlege, glossy framsider og titlar som tok meg med til Zanzibar. Eg har skrive opptil fleire slike bøker sjølv, fordi eg synest det er gøy. Eg prøver å gjera det så godt eg berre kan.
 Sortlands argumenter rundt sjangerbøker kan vi stille oss bak. De skal ikke undervurderes. Allikevel synes vi dette med forfatternes inngangsbillett er noe rart. Vi lurer på hvor Sortland vil med dette.

6. Trass i at eg tviler stadig meir på om boka har ein absolutt immunitet, trur eg framleis sterkt på boka som medium, også reint fysisk, tredimensjonalt. Boka må ha rett tyngde, rett papir, eit godt omslag, god design, gode illustrasjonar, leseleg skrift osv. Ho skal vera stolt av utsjånaden sin. Særlig ser eg ulike former for bildebøker som eit knallbra medium. Kanskje er det fordi eg er ein mislukka illustratør, at eg ønskjer bilde i halvparten av bøkene mine. Noko av det mest lystvekkjande eg veit, er å jobba med illustratørar. Dei er gode lesarar, og les ofte ein tekst med ei friskheit som berre barn har. Det er utruleg inspirerande når dei har lese bøkene mine på nytt gjennom illustrasjonane sine. Teksten min blir noko meir, noko som er større.
Vi er enig med Sortland i hans argumenter rundt bøkenes utforming. Vi stusser derimot over hans valg av omslag på “Alle har eit sultent hjerte”. Boka blir særs anonym. Vi tror ikke omslaget tiltaler lesergruppen i nevneverdig grad. Derimot skal tittelen roses.

7. Eg har skrive fleire bøker om kunst. Ungane kan gjennom litteratur få nøklar til vaksenverdas kunst, litteratur, musikk osv. Men ein skal ikkje tvinga dette skjøre på dei gjennom ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta. Eller gjera ting banalt og infantilt. Kven vart eigentleg levande interessert i lyrikk gjennom lyrikk-analysane på vidaregåande? Obligatoriske turar på Munch-museet og andre museum er eit must. Å ha pensum og prøver i kunst-historie er absolutt. Kunst og estetikk er òg fag. Så tvingast må dei, ungane.
 Kunsten er flott, det synes også vi. Derimot er vi sterkt uenig i at kunst skal påtvinges elevene. Tvang fører særdeles lite godt med seg. Merkelig motsier Sortland seg selv i dette punktet.

8. Det beste rådet eg har fått når det gjeld å skriva for ungar, er at ein skal vera lojal mot knehøgda. Eg hugsar ikkje kven som sa det til meg, men eg høyrte det like etter at eg debuterte. Ein kan skriva om fødsel og død, forelsking eller kjærleik som går i sund. Men likevel ikkje i eit språk som er kryptisk for dei. Det er forskjell på å vera kryptisk, og å visa dei ei hemmelegheit. Det er ikkje viktig at ungar forstår alt, det er fint å berre kunna sansa noko. Overtydelegheit slår i hel. Det er dølle greier. Det er noko av utfordringa med å skriva for ungar. All sterk kunst og litteratur har i seg ei hemmelegheit.
 Flott at han skriver tydelig, men ikke overtydelig. Da kan også vanskelig tem diskuteres. Unger trenger ikke å bli overbeskyttet.

9. Eg skriv om ting som eg sjølv har lyst til å lesa om, og som interesserer meg. Alt anna er bløff. Og det er ikkje lov å lyga om slikt berre fordi ein er lat. Ungar liker ofte det same som vaksne. Dei liker ikkje uinspirerte, idylliserande barnebøker med høg kakao-faktor og parodisk koselege bestefedrar frå ein barndom som eigentleg aldri har eksistert. Heller ikkje det motsette: Bestilte spisevegringsbøker og konstruert problemfokusering er sjeldan gripande. Som forfattar må eg ha kontakt med mitt eige stoff, som det heiter. Det er det einaste, det viktigaste. Då kan ein skriva om godt om både bestefedrar og spisevegring.
 Det er lurt å skrive om det man interesserer seg for og har kjennskap til. Da blir litteraturen mer genuin. Ekthetsfølelse er viktig for at litteraturen skal treffe.

10. Ungar er opne for Guds eksistens.

Sortlands påstand om gud er noe uklart for oss. Vi forstår ikke helt hva han mener. Er han særs glad i åpne slutter? Barn er kanskje åpne for guds eksistens, men vi klarer ikke helt å se verdien av dette i litteratur. Det er meget mulig at Sortland er religiøs. Teologen er også en del av litteraturen hans. Teologen har tydeligvis svaret på problemet. Sortland har også bibelen som yndlingsbok. Vi tror ikke gud nødvendigvis behøver å være en del av litteraturen for barn. Derimot er det greit å inkludere religiøse mennesker i litteraturen.